I vår tok jeg den beslutningen om at jeg måtte selge hesten min. Hesten som jeg fikk da jeg var 14 år. Nancy var 4 år, aldri hatt et menneske på ryggen før. Jeg, som aldri hadde eid en hest før var jo superglad, og visste lite om hvor mye jobbing det skulle bli fra min side.

Nancy tok ting veldig fort. Det var kjempeartig! Etter 2 år med intensivt trening, så vi vikrkelig hvor godt vi hadde sammarbeidet. Jeg kunne gjøre alt jeg ville med henne, hun godtok det, det var okei. Det var oss to, og oss to skulle det alltid være. Ingen kunne skille oss. Jeg tenkte vi var ustoppelige.

Nancy er en hest som liker å gjøre det hun vil, og bare det hun ville. Men man merket også veldig godt på henne når hun likte seg. Hun sa klart i fra, både når ting var bra og dårlig. Hun hadde virkelig personlighet. Jeg har aldri trodd jeg skulle bli slikt knyttet til en hest før, som jeg ble til henne. Hun var redningen min når dagen var tung og dårlig. Hun var den som fikk meg til å smile og le. Rart tenker du? Du skjønner ikke det før du opplever det selv.

Men ettersom jeg har mye skole, og lite penger. Ja- hest er DYYRT! Så måtte jeg selge hjerte mitt. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Trodde jeg skulle dø , gruet meg i ukesvis før jeg skulle annonsere henne til salgs. Og gruet meg enda mer til mennesker ringte og ville komme å se henne. Her sitter jeg nå, med tårer i øynene å skriver. Rart synes du, ja nok en gang, du skjønner det ikke før du opplever det samme selv.

Håper og tror Nancy vil komme tilbake til meg en vakker dag.. Savner deg…

Nancy Chip ❤

Advertisements